Reklame | Gymgrossisten
Annonseinnlegg
Det er ikke lenge siden, langt derifra og i dag begynte jeg å tenke litt tilbake på hvorfor jeg har klart meg så godt som jeg har! Det er ikke mange som har denne følelsen jeg har inni meg, den er unik og veldig veldig få får gleden av å føle dette her. Det er ikke mange som kan gå i så lang tid og aldri se seg tilbake, det er som det har skjedd noe, kroppen og hodet har blitt restartet og jeg tenker ikke som før og føler ikke som før, jeg oppfører meg ikke som før og alle mine mønster som alkoholiker har blitt brutt ned og aldri gått oppigjen på repeaten som den alltid har gått i. For alkoholisme for min del er bygd på gjentagende mønstre som blir gjort gang på gang på gang uten at man innser at man må bryte sine egne mønster for å klare det, kansje man ikke en gang ønsker å gjøre noe med det, og man er redd for å miste sin bestevenn i alkoholen. Man kjører seg så langt nedi dritten at man opplever en angst som er helt vanvittig, jeg har lært nå i ettertid at min angst kun og blott kom av min egen alkoholisme, for uten alkoholen og den terapien jeg har her igjennom bloggen har jeg vært fullstendig uten angst siden 18.Desember. Men angsten har alltid fulgt meg i årenes løp og blitt større og kraftigere med tiden jeg har blitt sittende inne. Min angst har gått på det sosiale, det ligger i våres slekt dette her, og all kontakt med normale mennesker opphører for meg. Jeg tar ikke telefonen og det går kaldt nedover meg om noen ringer på! Oppsøkte noen meg før så fikk jeg enda mer angst, også ble det en evig karusell som aldri stoppet.
jeg har alltid helt fra jeg var 18år gått med ett indre ekte ønske om å dø, bare forsvinne, og jeg trodde oppriktig inni meg at ingen ville savnet meg uannsett. Det var det hjernen min fortalte meg etter å bli fortalt det igjennom hele livet, at jeg ikke var verdt noe som helst og bare kunne forsvinne, for ingen ville lett etter meg uannsett. Jeg har følt meg fullstendig aleine, på tross av mange mennesker rundt meg, helt ulik alle andre og et stort utskudd. Da jeg var narkoman prøvde jeg gjentatte ganger å ta mitt eget liv, på ekte, men jeg fikk det ikke til noen av gangene. Jeg har hatt hjertestopp to ganger, jeg har kuttet pulsårer og jeg har vært innlagt på sykehuset over natten for observasjon mange ganger. Jeg har våknet der og ikke ant hva som har skjedd med gråtende mennesker rundt meg og men det eneste jeg ønsket den gangen var å aldri våkne igjen. Jeg husker jeg ble irritert på ekte når jeg åpnet øynene og visste det ikke var over, og da tenker jeg at ønsket om å dø var sterkt nok.
Jeg fikk det heldigvis ikke til, og tenker det er en grunn for dette! Jeg er klarere i hodet nå og ser hvor dumt det har vært, og de senere årene har ikke dette ønsket vært tilstede på samme måte som før, jeg har hatt et greit liv siden jeg startet i jobb for 5år siden, men jeg har alltid hatt i bakhodet at det ikke er verdt å leve lenger når alt skal være så tungt og trått for meg.
Denne følelsen finnes ikke i meg lenger, og jeg ønsker å leve til jeg er 100år. Jeg ønsker å dra nytten utav alt livet gir meg, og jeg ønsker å oppleve mest mulig på kortest mulig tid. Det er som jeg ikke har levd, så nå har jeg så mye å ta igjen og liten tid igjen å bruke, om dere skjønner. Jeg bruker hver eneste mulighet jeg har i hverdagen til å påvirke dem rundt meg på en positiv måte, for å gjøre litt opp for meg fra gammel skade 🙂 jeg ønsker å bli husket for hun som endret livet sitt totalt og ble ett bra menneske folk husker for positive ting. Jeg ønsker å være en god mor på avstand for barna mine, en god datter dem endelig faktisk kan være stolt over, jeg ønsker å være den beste kona i verden på tross av at jeg aldri har vært innom tanken på å skulle binde meg av noe slag, og jeg ønsker å være den beste vennen noen kan være! Jeg ønsker å aldri lyge igjen, om det ikke er hvite løgner som er lov å ta noen ganger, men jeg ønsker å få ut historien min, om hvordan det er å ikke ha noe som helst håp i livet sitt, og bruke en opplevelse med traumer til å forandre hele livet sitt, for det er det jeg føler jeg har gjort. Jeg er så glad for at jeg flat ned trappen den 18.Desember, for det var ironisk nok da livet mitt startet!
Det er aldri for sent, det har jeg fått lære meg nå! Jeg har alltid trodd det var altfor seint å fikse noe som helst, alt var ødelagt og det var ingenting jeg kunne gjøre med alt rotet jeg hadde laget. Se på meg nå! Jeg er lykkelig for første gang, og jeg har ett så intenst ønske om å leve og elske meg selv og alle andre som aldri før! Jeg har så mye å gi, og yte! Jeg føler meg komplett og som en stor ressurs, jeg som alltid bare har vært en ekkel byrde. Når det er håp for meg, er det håp for dere, det lover jeg!
C4 fra gymgrossisten! 349kr i mange forskjellige smaker. Anbefales
