Jeg ønsker å leve! Jeg ønsker å bli noe, og aldri drikke igjen!

Klokka er bare 6 på morran, og jeg har sovet igjennom hele natten! Jeg kan allerede forutse dagen, at den blir mye mye bedre enn gårsdagen, og det skal rett og slett ikke mye til for å toppe den på den positive siden. Det eneste positive som kom utav gårsdagen var alle bollene vi fikk med Bakeriet som jeg kan dele ut til masse fine mennesker. Jeg kom meg iallefall utav sengen og inni stua uten de store smertene, og er overlykkelig over det! Nå sitter jeg med tv-en på i bakgrunnen og den varme kaffekoppen min på bordet, og det er ikke de store vindkastene ute som har herjet i mange dager.

Når det først blåser her vi bor så blåser det skikkelig! Og i 3 dager nå har jeg vært redd vinduene rett og slett ikke skulle makte mer og falle rett ut. For denne gangen har vi hatt kastevind, som var målt til 44m/s på Måløybrua. Det er sinnsyke kast som får alle løse gjenstander til å forsvinne om man ikke har sikret ting, og på brua kjenner man det godt i bilen når man passererer 30. Det er en sjarm over det hele, og vi som bor her er godt skodd når det kommer til været. Det gjør bare at vi nyter det ekstra når vi har fine dager her, for det skal vi ikke påstå vi ikke har 🙂

Jeg flyttet bloggen i går, så jeg har brukt tiden til å bli kjent med denne nye saken av en blogg og har prøvd å sette meg inni redigering og systemene. Jeg innser at jeg er gammel i hodet på slike ting! Når det kommer til det tekniske har jeg veldig liten forståelse altså! Jeg føler meg rett og slett dum når det kommer til teknisk innsikt. Og alt må forklares med t-skje! Jeg har ikke vokst opp med datamaskiner og ipad og jeg kan det grunnleggende men thats it! Noen begrensninger må en nesten ha 🙂 stakkars dem som skal lære meg alt dette, men på denne portalen vet jeg iallefall at jeg får denne supporten jeg trenger og jeg slipper å bli gærn av småting som ikke fungerer. Jeg angrer ikke ett sekund! Nå er det bare statistikk jeg ønsker inni bloggen min, og smårusk her og der 🙂 jeg gleder meg slik til fortsettelsen og jeg tror denne bloggen både er bra og blir bra i fremtiden.

I dag skal jeg bare hjelpe mamma så hun kan være med på tur i morgen 🙂 det er det eneste som står på tapeten, og jeg er ikke helt vant med at gjørelisten min er så minimal. Den er som regel fullpakket i masse ting å fikse, men når man gjør seg ferdig allerede Mandag, så blir man sittende, og det er helt ok! Denne ledigheten gir meg muligheten til å ha denne varierende helsen akkurat nå, og jeg vet aldri hva morgendagen bringer. Jeg vil kalle helsen min veldig ustabil for tiden, den endrer seg som vinden for å si det mildt. Og jeg kan aldri planlegge noe som helst, eller love noe. Jeg krysser alle fingre for at jeg blir trappet ned enda mer denne gangen, og til slutt går helt av så jeg kan bli og føle meg normal!

Positiviteten er tilbake, og jeg har ingen negative tanker i mitt sinn. Jeg burde kansje hatt det, og ville hatt det om dette hadde vært før. Men jeg har lært mye til nå, og negativitet er det værste som kan ta ett menneske. Jeg skrev i går at jeg er skikkelig lei av klaging og negativitet og det står jeg for. Å klage over ting man ikke kan forandre, eller klage over småting faller ikke i god jord med meg. En får ingen medfølelse når det handler om småting som bare blir dumme i den store sammenhengen. Og det har ingenting med å gjøre at jeg ikke bryr meg om dem rundt meg, at jeg er selvopptatt eller ett offer (som jeg også har blitt kalt). Det har rett og slett med at jeg selv har gravd meg nedi den gryten selv, og det er så viktig å forandre måten å tenke på, ellers kan man stå der og stange hodet i veggen så lenge man orker, man kommer ikke av flekken og vil ha det på samme måte i mange år fremover.

Det er helt sykt at det er 100 dager siden jeg satt korken på flasken og tok valget mitt, det er heeelt sykt at det er 100 dager i morgen siden jeg knakk ryggen min i 2 på dramatisk vis, ble innlagt og var igjennom det værste jeg noengang har opplevd, men også det beste som kunne skjedd. Det er heeeeelt villt hvor langt vi har kommet i denne prosessen på disse dagene, for hundre dager er ikke så mye når man tenker på det. Jeg hadde kommet mye lenger på prosjektene med oppussing og lappen min om vi ikke måtte inni denne dvalen, og jeg hadde fått ordnet alt annet om alt ikke var stengt, men det jeg har fikset for meg selv og andre er vanskelig å ta innover seg, rett og slett. Det har ikke kostet meg en dritt å gjøre alt dette, det har gitt meg en giv og en motivasjon jeg ikke hadde hatt uten, og vi har utrettet så mye for å klare dette her! Vi har fylt livet våres med nye mennesker som ønsker oss alt godt, vi har også fylt livene våres med masse positive byggestener som gjør det vanskeligere og vanskeligere å sprekke, fordi vi nå har ett valg. Det er ikke lenger ett alternativ å sprekke for meg, jeg er ikke redd for det en gang. Jeg går ikke på vent men jeg lever faktisk uten å tenke på rusen som noe alternativ. Hjernen har innsett at jeg ikke skal drikke mer, så den følger med litt seinere enn de andre organene, men jeg er så bestemt at tanken på øl aldri streifer meg.

Jeg vet hva sug er, hvordan det føles fordi jeg har hatt det hele livet mitt! Hver eneste gang jeg har hatt pausene mine i varierende tidsperioder, har jeg bare gått på vent. Jeg har klart i varierende grad å unngått og drikke men alltid gått med det i bakhodet og planlagt når neste fylle skulle skje. Slik er det ikke lenger, og det føles så mye bedre slik. Man går på vent om man går på antabus føler jeg, for meg var antabus bare dumt denne gangen, fordi jeg er bestemt inni meg, og jeg bare glemmer pillene uannsett. Men i fjord kjøpte jeg meg antabus og begynte på da vi var edru en lang periode! Den kostet meg over 500kr! Men jeg gjor det for å vise min kjære at han kunne stole på meg, og jeg ville vise han i det nye forholdet at jeg ønsket å satse på oss og ikke rusen. Men i bakhodet gikk jeg alltid med ett lite ønske om å nyte alkohol igjen, så antabus funker ikke for akkurat meg. Om man glemmer å ta den, så øyner man håp til å ta seg noen øl, og da er poenget borte. Det ligger i sjelen og i mitt DNA nå. Jeg ser meg aldri tilbake, og jeg nekter å gi meg! Jeg vil leve livet mitt, jeg ønsker å ha det akkurat slik jeg har det for resten av livet mitt! ENDELIG!

Ha en nydelig Torsdag morgen kjære lesere <3

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *