Reklame | Lyko.no
Annonseinnlegg
Den siste tiden har jeg gått på kraftig nedtrapping på en medisin som legene bare gir i akutte tilfeller der alt annet er utprøvd fordi bivirkningene er påpass alvorlige og kraftige og kommer på ekstremt kort tid. Allerede første dagen merket jeg virkningene og det var skikkelig ubehagelig. Spesielt i begynnelsen, og nå når jeg er på nedtrappingen så er det på samme måte, bare værre igjen. For jeg har i dag konstante smerter i hele kroppen, litt her og der og det flytter seg iløpet av en times tid. Kroppen min er i fullstendig ubalanse, og jeg har egentlig lyst å gråte og syte og klage! Men jeg gjør ikke det, klagingen gjør jeg meg ferdig med på bloggen, og eneste dem hører ifra meg er klynkene om jeg beveger meg feil, men det må jeg nesten få lov til.
Alle svikter meg føler jeg nå, fordi det alltid er ett helsikas liv for å komme meg på disse behandlingene en gang i uka, og jeg er OVERLYKKELIG for at det er siste gang på Fredag. Det er blitt så masse konflikter på grunn av denne livsviktige behandlingen som jeg er tvunget å møte til, og jeg har ingen valg når det gjelder denne. Men den har ført til store diskusjoner der mennesker overhode ikke forstår viktigheten av at jeg får møtt til desse timene og gjennomført dem. På tross av at jeg resterende dager i uka står på pinne for absolutt alt og alle i alle sammenhenger, så går det liksom ikke inni hodet til folk at jeg faktisk er alvorlig syk og trenger å bli frisk. Det blir så godt på Fredag og ta denne siste, så jeg slipper å nærmest be på mine knær med mennesker for å få dem til å være sidemann ett par timer, for jeg orker virkelig ikke mer nå. Jeg ser mer frem til å bli ferdig med disse konfliktskapende situasjonene enn å bli ferdig med behandlingen, og det sier litt om hvilket press jeg har vært under denne perioden. 
Det virker som om når det kommer til meg, så er ingenting viktig! Og slik føler jeg det har vært hele livet, uten å ta på meg noen som helst offerrolle, men når en sykdom som faktisk kan ta livet mitt ikke er viktig for andre som sier dem er glad i meg og støtter meg, så finner jeg ikke noe annet i denne verden som skulle vært viktigere enn å holde meg i live. Jeg kjenner faktisk ingen andre her som ikke hadde hatt noen til å støtte seg i en slik situasjon, og jeg kjenner meg faktisk helt aleine!
Dette blir litt syns synd på meg innlegg, men dette er noe jeg har fått oppleve ganske så ofte siden jeg kuttet alkoholen. På tross store smerter selv og ett alvorlig brudd i ryggen har jeg måttet høre på timeslange taler om hvor syke andre er, hvor vondt dem har en plass eller symptomer på lettere sykdommer som alle har igjennom året. Jeg vet tydeligvis ikke hvordan det er å jobbe lenger, ja den får jeg høre ofte! Og jeg begynner å bli passelig lei av slike kommentarer, som er så lite igjennnomtenkte som dem kan bli. Jeg orker ikke de kranglene som jeg har tatt hele forbanna livet mitt med mennesker som faktisk ikke har skjønt en dritt av noe jeg har forklart dem i 3 mnd, og fortsatt får jeg null respekt eller forståelse for min helse. Men jeg skal ta hensyn, STORE hensyn til absolutt alle rundt meg som har det så dårlig. SKJERP DERE! Livet er for kort til å sitte å syte og klage over småtingene! Hadde jeg gjort dette, hadde jeg ALDRI blitt rusfri jeg, da hadde jeg lagt under torven død og borte. Viss det ikke går inn i hodene til folk at småting ikke kan overdramatiseres før livet kan bli bedre, så vet jeg ikke hvilken planet dem bor på en gang. Få litt baller da folkens, og slutt å less dere ned i negativitet og dårlige holdninger noen har hatt i over 60år. Er det da ikke på tide og vurdere om du selv er problemet oppi alt? At om man endrer måten å tenke på, så løser det seg kansje?
For det er logisk tankegang, når alt har gått til helvete hele livet, og du opplever akkurat de samme følelsene eller oppførsel gang på gang på gang. Så er det kansje på tide å ta litt grep selv? Det er ikke rart at ting blir vanskelige om man lager seg problemer utav ingenting, og blåser ting opp i dimensjoner! Komman! Jeg ORKER ikke mer negativitet og klaging nå, da spyr jeg rett og slett på den rosa dyna mi! Det må da være mulig å bli voksen og ta LITT ansvar for seg selv? Endring er eneste vei til lykke, det er ingen mellomvei der og det kommer ikke av seg selv. Sin egen tankegang er den eneste man kan forandre, og det er kjempeenkelt bare man prøver! Men da må en være klar til å ta ansvaret selv og slutte å legge skylden over på andre hele forbanna tiden. Jeg kjenner jeg blir oppgitt og forbannet her jeg sitter, for nå er det virkelig nok for meg!
Når jeg er 32år og har skjønt det, så er det vel for pokker på tide at voksne folk også klarer å prente dette inni hodene sine vell?
Jeeeeeeeez!
neglelakk fra lyko! Som jeg anbefaler! Tørker på noe sekunder og finnes i mange farger!
