Reklame | Lyko.no
Annonseinnlegg
Det gikk opp for meg i går hva selvransakelse er for noe, og hva det går ut på. Jeg kjenner hvordan det føles og jeg opplever nå hvordan dette faktisk fungerer i dagliglivet og rusproblematikken min. Det er som en uskadeliggjør denne rusen, man tar kraften ifra den bare ved å bli kjent med seg selv på ekte, lære seg absolutt alt ved seg selv, og faktisk bli glad i seg selv. Jeg vet det høres veldig rart ut, og mange tenker at dette er noe man gjør hele tiden, konstant ellers uannsett. Det er det jeg har trodd hele livet også, at jeg kjente alle sidene ved meg selv, og at jeg ikke trengte denne ransakelsen. Jeg husker faktisk jeg sa til en venninne at jeg ikke ønsket noe traumeterapi da jeg ikke hadde behov for å gjennomgå disse traumene igjen, det ville ikke føre til noe uannsett å sitte å terpe på fortid osv, og det er IKKE mange mnd siden jeg sa dette. Jeg har vært fullstendig blind! Jeg har faktisk aldri kjent meg selv på ekte, jeg har alltid hatet meg selv såpass at jeg ikke en gang har klart å se meg i speilet, og jeg har gått og bært på så masse tanker og dårlige minner at jeg har presset meg selv ned konstant uten å klare å se det selv. Jeg har alltid trodd at jeg er ett smart menneske som vet mitt eget beste, men dette viser hvor blind man kan være når man står i koken selv.
Jeg har hele livet gjort alt for andre, og aldri funnet motivasjon i å gjøre noe for meg selv! Jeg har ikke vært glad i meg selv eller respektert meg selv, så hvorfor skulle jeg gjøre noe for meg selv? Da jeg mistet barna prøvde jeg å skjerpe meg for dem, i alle forhold har jeg prøvd å skjerpe meg for dem, men jeg har aldri gjort noe for meg selv og ville kutte rusen for meg selv.
Denne gangen er anderledes, og denne gangen gjør jeg dette helt for meg selv, uten å tenke på noen andre. Jeg elsker dem rundt meg og barna mine, men jeg gjør akkurat dette kun for meg selv. Jeg har begynt å bli glad i meg selv, og spyr ikke lenger av mitt eget speilbilde. Jeg har etterhvert tilgitt meg selv, og alle andre. Jeg har forsonet meg selv med at jeg ikke kan forandre det som har skjedd, men kan gå videre og gjøre livet verdt å leve igjen. Jeg har aldri mistet håpet og har blitt veldig reflektert etter å ha gransket meg selv med verdens største lupe, funnet alle feilene og manglene jeg har hatt hele livet, vært min største kritiker og dømt meg selv nord og ned for å bli bevisst på mine egne skavanker og store mangler. Det er en prosess som virkelig er vond, og du må innse stå for og ta innover deg absolutt alle ting som har skjedd. For meg er det snakk om store traumatiske ting som har gitt meg fysiske reaksjoner og psykiske reaksjoner tidligere som jeg ikke klarte å kontrollere, nå har jeg gjort dem ufarlige, dem tar meg ikke på samme måte som før, og dem gjør meg ikke vondt lenger. Jeg har tatt ansvar for meg selv og alt jeg har gjort, jeg har forsont meg. Og dette har vært den eneste veien for meg. Jeg hadde vært død uten, og det vet jeg med fakta i bakhodet. Jeg hadde ikke kunnet vært her hjemme nå og klaget over hodeverk og en kropp som ikke fungerer, om jeg hadde lagt begravet en plass nå i regnet.
Jeg føler først og fremst at det som skjedde i Desember reddet livet mitt, men også at jeg begynte å være glad i meg selv reddet hele livet mitt. For ingenting fikser seg om man ikke lærer seg dette. Og det er ufattelig rart å sitte å si det nå, men jeg elsker meg selv for den jeg er, den jeg har vært og for alt jeg har fått oppleve på godt og vondt.
På 3mnd nå har jeg gått igjennom denne ransakelsen, og jeg føler jeg begynner å komme i mål. Jeg er langt ifra ferdig, det er nå det begynner! Men jeg har knekt meg selv fullstendig ned, og er klar for å bygge opp igjen. Sånn føles det, og det føles utrolig bra!
Folk har trodd ofte at jeg har vært stresset, tatt på meg altfor mye, blitt utnyttet og at jeg ikke har tenkt over hva jeg gjør selv. Dette kan jeg underskrive til samtlige at det overhode ikke stemmer! Det er en mening med alt jeg gjør, jeg gjør ingenting som ikke har en større mening, og alt jeg sier kommer rett fra hjertet mitt. Det er mine tanker dette her, det er min blogg og min historie. Jeg kan ikke stå for andres historier, men dette er historien om mitt liv og mine tanker. Jeg skiller fullstendig mellom blogg og arbeidet jeg gjør for andre, og dere vil aldri oppleve meg blaffere her med noe som har med dette å gjøre. Det har jeg overhode ingen behov for 🙂 jeg har alltid hatt behov for å skrive, men har blitt dårligere på å skrive for hånd, det er viktig for meg å få ut historien min, for å gi håp til andre, så bloggen er en perfekt mulighet for akkurat dette. Nå gleder jeg meg til flytting og ligger egentlig bare å venter på at det skjer! Bloggen flyttes og skuldrene kan senke seg på det området også.
Skuldrene mine har aldri vært så lette som nå, og alle knutene som jeg alltid har hatt løsner litt etter litt. Jeg går ikke med skuldrene langt oppi nakken lenger, går med hevet hode og er mye mer avslappet i kroppen. Så selvom jeg virker stresset så har jeg den største ro i sjelen og hodet jeg noengang har opplevd. Så jeg trenger ikke andre til å bekymre seg for meg.
Jeg gleder meg til fortsettelsen, for på noen mnd så har jeg kommet lenger enn jeg noengang hadde trodd og turde å håpe på. Livet er hærlig, selvom det pøser ned jeg har vondt og har ingen verdens planer for dagen 🙂
Neglelakk fra Lyko.no som jeg anbefaler! 
