Annonsert innlegg

Dagen har virkelig ikke vært som dem andre, og jeg sitter egentlig med en helt annen følelse inni meg enn alle de andre 74 dagene jeg har vært rusfri nå. Jeg føler på en tomhet akkurat nå, men er fortsatt grav fokusert på målet mitt, og delmålene en må lage seg. Jeg sitter med en følelse av att noen kansje ikke forstår målet mitt med dette arbeidet jeg legger ned nå, og dette er mennesker som jeg har fortalt så mye til, som allerede vet historien min og har vært med meg på veien. Men jeg kan ikke ta ansvar for deres kommentarer, holdninger eller meninger, selvom det er så nært. Jeg må sette meg og sebben først, jeg må respektere oss og det vi gjør nå høyest, og verne om oss. Ellers klarer vi det ikke, da ender vi opp som sist.. vi slutter å fokusere på motivasjonsmomentene våres, begynner å strekke hverandres grenser uten å kommunisere, og det vil gå til helvetet igjen. Og derfor reagerer jeg så kraftig når noen betviler eller legger handlinger som ikke har blitt gjort oppi armene på enten meg eller han. Fordi jeg alltid har tatt skylda, kjeften, og skammen over alt uten å si ifra! Jeg har alltid vært den kua, som har blitt hos folka som behandler meg som dritt bare for å ikke sitte aleine. Da føler jeg ikke att jeg akkurat nå skal godta det ifra dem nærmeste, og dem jeg har valgt å stole på for første gang i mitt liv.
Når jeg sier ifra i 3 dager, og det blir møtt uten att jeg en gang har åpnet kjeften med kritikk utav det blå, og egentlig ganske så banalt att jeg ikke kan ta det til meg, men blir møtt med mer press, så tolker jeg det slik at det bare er sabotasje, og når jeg oppdager sabotasje av dette så fjerner jeg meg fra situasjonen. Dagen i dag viser meg att jeg er klar for utfordringene som kommer fremover, det viser meg att jeg har vært i denne prosessen lenger enn jeg trodde, og det har vart i hele fjord, det var bare 18.Des som var datoen min, og den kommer til å bli meeeget spessiell for meg lenge. Det var da den indre kampen min stoppet, og jeg oppdaget att livet ikke trengte å være en kamp om hver dag, jeg fant ut att jeg skulle leve i noen år fremover, att livet ikke var over om noen mnd. Jeg fikk egentlig dødsdommen trodde jeg, men den ble ett lys om fremtiden isteden. Det gikk opp for meg hva som er viktig for meg, hvor drittheldig jeg er med det jeg har, og hvordan jeg skulle bli bedre og møte andre mennesker på en annen måte. Jeg oppdaget att angsten forsvant jo mer jeg åpnet meg og ba om hjelp, og kansje hjelpesløsheten i den sengen var ett tegn på att når man må be om hjelp, og faktisk trenger det, så trenger man ikke å trosse alt for å slippe å spørre, finne utveier. For om man tar imot denne hjelpen og gir litt slipp selv, lar noen vise veien. Så blir veien ufattelig lettere å gå.
Så når jeg ber om hjelpen, oppdager jeg plutselig att jeg får den, og hva den gjør med meg.. det kan være bare en klem, eller ett besøk. Så hjelper det, og når jeg tømmer meg her på bloggen, så legger jeg igjen litt og litt av byrdene mine som har laget store merker i sjelen min så lenge, det er en helbredningsprosess for meg og mestringsstrategi. Etterhvert så slipper dem taket og forsvinner, jeg tilgir og glemmer. Jeg får en fred i livet mitt, i meg selv, og på andre. Og det er det jeg og min kjære sitter og snakker om nå. Vi ordnet opp etter 10min, tømt oss og elsker hverandre like mye. De andre orker jeg ikke strekke meg etter, det er ikke verdt det for meg nå.
Møt meg med respekt så blir du møtt med respekt, be meg om hjelpen min så gir jeg deg alt, men ikke kritiser når du ikke vet sannheten, ta meg for det jeg har gjort men ikke tvil på det jeg forteller deg nå. Jeg har tatt ett valg i livet mitt, og jeg bryr meg faktisk ikke om noens meninger eller stygge kommentarer. Jeg har ikke tid til å bruke den på å gå i døden selv med vitende vilje, fordi jeg lar meg trigge over folk som ikke er klar for å møte meg som den jeg er, da har dere aldri kjent meg, og vil aldri gjøre det heller om dere ikke gir meg en tjangse.
Jeg er lykkelig, selvom dagen har vært hard og det har hjulpet meg masse å tømt meg til alle dem som vil høre.
Hjalp også veldig å trene på glatta ut til Kannesteinen med tanta mi, som ga meg oppmuntringsgave uten å vite om min dårlige dag på forhånd og tok ekstra hensyn til att jeg var sliten i dag 😉 klok dame.

C4 fra gymgrossisten! Anbefales dere alle

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Annonsert innlegg

Det jeg egentlig ikke gjort i dag var å skjule alt, skrive om att jeg har vært her og der og fikset verden, og var verdens lykkeligste rusfrie jente ifra Måløy by, og bare positive mennesker rundt meg og ingen problemer. Jeg kunne vært som før, da folk spurte meg om hvordan jeg egentlig hadde det.. svaret var alltid att jeg hadde det fint, for å slippe å forholde meg til spørsmålet. Jeg slapp ingen inn og det hadde virkelig rent over i mange mnd om jeg tok til tårene. Jeg tenkte det ikke var noe poeng med å gå igjennom fortiden min, grave i dritten, forholde seg til all den angeren og hatet, sterke store hatet jeg hadde til meg selv, jeg var ikke fornøgd med ett eneste aspekt i livet mitt, og det eneste jeg var fornøgd med var att jeg hadde klart å fått meg min første jobb i dagligvaren. Det var det eneste jeg mestret helt til det også gikk over til sykemeldinger når angsten tok meg, og jeg ikke lenger klarte å reise meg fra sengen å gå på jobb. Jeg husker i forfjor, da låg jeg mesteparten av Desember mnd i den nyinnkjøpte sengen min, i fosterstilling og der ble jeg liggende i noen mnd. Altså den angsten bare tok meg, jeg spiste ikke noe særlig med mat på den perioden, jeg distanserte meg fra alle og var skjeldent online der i sengen. Jeg husker mamma sjekket meg, og ble bekymret. Det var en gang hun ikke trodde jeg var hjemme, men jeg hadde egentlig lagt der i en uke. Jeg sov, tok medisinene mine og sov i ett døgn til, og så videre. Nå virker ikke medisinene mer enn noen timer, men når jeg er deprimert kan jeg sove i ett døgn i strekk, ta en liten dose som tilsier ingenting siden jeg har tatt dem i 11år, men jeg kunne sove i mange døgn på dette, fordi jeg ikke omtrent klarte å komme meg på dassen og pisse. Det tappet meg fullstendig for energi, og det var ikke den gyselige fargen. Når jeg kom inni sengen igjen sovnet jeg igjen. Sånn gikk det noen mnd. Jeg innsåg ikke att jeg var deprimert før jeg kom meg utav den boblen. Jeg tenkte aldri på depresjon, men jeg har jo en ganske opplyst hjerne og er ganske reflektert, sånn egentlig. Jeg har jo egentlig en legeutdanning på diagnoser av å gått i dette miljøet i så mange år, men jeg forstod ikke att jeg selv var deprimert før jeg snakket med ruskuratoren og sa jeg ønsket å starte på antidepressiva, som jeg har vært TOTALT imot siden jeg var 18-19 år.
Legene, alle i systemet og mange mange andre har prøvd i såå mange år og fått meg til å starte på disse tablettene som det går gjetord om. Du mister visst helt deg selv, sexlysten forsvinner og du blir ett skall av deg selv. For meg har dette vært den eneste løsningen, det var dette eller selvmordsforsøk, fosterstilling i den nye dobbeltsenga mi og dyp depresjon.
Jeg føler dette funker for meg, og att det gjør meg mer stabil, og ikke deppa. For jeg vil ikke miste meg selv så mye att jeg selv ikke oppdager hvor deprimert jeg er selv. Jeg ønsker å se hvordan jeg selv har det, og da må jeg ha denne lille pillen om dagen. Jeg har ingenting å tape for alternativet er så mye tristere.
Holdningene til disse tablettene er forandret fordi dem funket for meg, så jeg ser helt klart att andre har en annen oppfatning.
Jeg orker ikke sitte her på bloggen og lyge til dere om hvordan jeg har det, jeg har valgt å være åpen ærlig og rusfri, og det står jeg for. Jeg er ett menneske som aldri ser meg tilbake om jeg først finner gnisten og motivasjonen, og det var kansje derfor det var så lett for meg å slutte med narkotika den gangen, for jeg har aldri sett meg tilbake der heller. Og jeg gikk i mange år og lurte på om jeg kansje ikke var avhengig av stoffet. Men du er jo avhengig når du velger å ødelegge livet ditt for ett skudd til. Og ikke ser utveien lenger. Men bryr deg ikke lenger.
For meg hjelper det ikke å ta mer imot, ta innover meg ting, men å dele, for å slippe taket, og i dag fortalte jeg en traume til min beste venn i mange år, vi snakker om alt trodde han. Selv han er det ting jeg har holdt helt inne, som jeg sliter med ennå, og da blir bloggen brukt. Jeg tar en ting av gangen, og gir slipp for alltid.
Det er snart Lørdags kveld og tanken min har ikke vært på rusen en eneste gang i dag, mine tanker har vært på det viktige, alle de tingene jeg har skapt for å få bort rusen. For det er dem som er viktige for meg nå. Jeg har ett valg jeg nå, og det føles veldig trygt. Men jeg har en lang prosess ennå, og den er jeg sterk nok å gå sammen med dere, om dere hjelper meg på vei 🙂

Gymgrossisten med c4!

Annonseinnlegg

Om dette hadde skjedd i desember, så tror jeg perioden med drikking hadde vart ennå og resten av året.. det hadde blitt en mislykka jul, og jeg hadde tatt innover meg dette sterkt, dømt meg selv til slutt og trodd att alt jeg gjør faktisk er feil. Men nå sitter jeg faktisk med den motsatte følelsen, fordi jeg har brukt stemmen min og stått opp for mine egne problemer for første gang når det kommer til mine foreldre, og litt min kjære. Jeg viste på en måte hvem som er sjefen over min egen rusfrihet, og jeg føler jeg bestod testen. Ikke med glans fordi det endte med taxi bort fra situasjonen, men presset på meg på denne kanten har vart siden Onsdags kveld, og jeg har følt meg kritisert, nedsnakket og dårlig behandlet siden da av mine nærmeste og to andre personer jeg trodde jeg hadde i ryggen min for alltid. Men jeg kan ikke la dette påvirke meg! Jeg har en så viktig oppgave fremfor meg, jeg godtar ingen drittslenging min vei.. jeg takler kritikk for min fortid, ABSOLUTT! Jeg sitter jo her hele dagen og doooousher meg selv folkens og legger ut det som er det mest pinligste og ekleste ved meg selv. Så fortiden min kan jeg godt takle kritikk for, men ikke si att alt som har skjedd er min feil, det har jeg hørt siden jeg var pitteliten, det gir meg traumer fra langt tilbake, og det er ikke noe å si når jeg kjemper for livet for å klare dette denne gangen. Ikke snakk til meg som att jeg ikke gjør noe i hverdagen bare fordi jeg er sykemeldt. Jeg er som regel våken i 4-5 tiden fordi søvnen er dårlig, men jeg står opp med godt humør og mot og møter hverdagen på en ganske bra måte, på tross smerter i ryggen, jeg er sliten av all medisin, og vet att blodplatene mine er farlig lave. Jeg skal til både Bergen og Førde og dette blir tatt veldig alvorlig. Så jeg forventer når jeg organiserer både husoppussing, vindusbytting for egne lånte penger, for att andre skal ha det bra. Når jeg kjøper min bil og kjører døgnet rundt fordi lappen skal bli billigst mulig for min mor som har lovet meg lappen siden jeg var 18år, når jeg setter alle rett foran meg selv i alt jeg gjør i hverdagen og strekker meg sinnsykt langt i både telefoner og organisering med gruppe og trening og aktivitet. Så forventer jeg å ikke få høre att jeg ikke jobber, så jeg vet ikke hva jeg snakker om. Det prikker i hele meg når jeg legger meg hver kveld, av att jeg er sliten. Og jeg gjør det ikke fordi jeg er egoistisk og tenker på meg selv.
Jeg ble kalt ett mislykka menneske i dag fordi katten vi har felles hadde gjort fra seg i kattekassen sin i dag, og ble spurt om det ville sprekke for meg igjen nå. Jeg tenker att jeg er en person som ikke gidder ta slikt nå. Ikke fra folk som selv smugdrikker brennevin når datteren kjemper en kamp for livet sitt. Og det er det jeg gjør, og det jeg prøver å forklare min kjære også. Fordi jeg har fått beskjed om att dette er alvorlig, og jeg fikk beskjed om dette allerede da jeg låg der i 3 dager med knekt rygg og trodde jeg endte på Kulatoppen for resten av livet. Jeg fikk beskjed om det da dem tok over 100 blodprøver og beinmargsprøver på meg mens jeg lå der og skrek av smerte. Jeg fikk den dødsdommen kjære dere. Og jeg trodde barna våres kom til å være uten sin biologiske mor fordi hun hadde drukket og falt i trappen, som en eller annen gammel alkis, mens hun egentlig kunne skjerpet seg, fått seg det livet hun kunne og vært der for dem, som hun har prøvd i 11år nå, annenhver mnd. Og datteren min elsker meg overalt, støtter meg med denne bloggen og skriver hver eneste dag hvor stolt hun er av meg. Så vær foreldrene mine denne gangen, jeg trodde ting hadde blitt bedre, men behandlingen av hverandre er fortsatt den samme tydeligvis, og det er ikke greit lenger. Jeg lever ikke lenger det livet, nå er det opp til dere, men det blir uten meg.
Alltid deres datter men aldri deres hoggestabbe mer-

Annonsert innlegg fra gymgrossisten og c4 som jeg anbefaler alle

Annonselinket innlegg

I dag har det virket som alt har gått imot meg, alt har vært kaos, og alle jeg faktisk bryr meg om har egentlig vært ganske brutale med tanke på hva jeg driver med for tiden. Jeg føler meg ikke verdsatt for fem flate øre, og dette er en dag der jeg før ville dratt på pub, styrtet en iskald øl, og fortsatt festen til i kveld, på en båt eller en rølpete fest med teite mennesker, jeg ville ikke husket en dritt i morra, og kansje våknet i en mann jeg ikke kjenner sin seng naken. Eller på gata her nede, men da hadde jeg vell ikke vært i livet heller, siden det er så kaldt. Men det har også skjedd før.. jeg hadde gravd meg enda mer ned, og tatt til meg alt som har blitt sagt i dag, og jeg hadde aldri klart å holde meg sterk og modig i dag, har skreket og ropt, men jeg har fått frem mine følelser i dag, med kraft og bram. Jeg har prøvd å få dem til å forstå meg, som jeg er nå, for om jeg blir trigget av dem jeg elsker 24 timer i døgnet på denne måten, vil ingen ha en tjangse i verden å holde seg rusfri over mange mange år. Da blir jeg gående på denne prøven, der jeg holder ut å være rusfri men ikke lever for det, og ånder for det og står for det. Da blir det ikke ett valg for meg å være rusfri men bare en plikt fordi jeg har vært så stor i kjeften akkurat nå, og vil ha frem poenget mitt. Sannheten er jo att inni der er jeg nærvøs, angstfull og har en ærefrykt, men jeg er så sikker på meg selv og valget jeg har tatt, att ingenting klarer å vike tankene mine bort. I dag har hele min nærmeste familie gått imot meg, men jeg står ennå, jeg har bestått en største prøven min føler jeg, utenom barna mine. Nå er det bare alle de andre prøvene igjen.
Jeg har vondt i øya av tårene som presset seg ut, og jeg gråter svært skjeldent svææært skjeldent viser jeg følelser, eller deler. Så når jeg først deler og viser desse desperasjonen en føler i en slik prosess, så føler jeg att jeg bør kunne stole på dem jeg elsker mest, og dem jeg ofrer både ansikt og alt for. Jeg hadde gått på bruen i dag og hoppet i det kalde vannet i dag, eller jeg hadde gjerne dødd av knekken i ryggen og blodet isteden for å ta en slurk øl i dag. Og jeg lar ingen påvirke denne avgjørelsen, det er ett livsvalg, og jeg kommer livet ut til å være rusavhengig, og må unngå alle farer, ikke bare alkohol men alt en føler seg anderledes av som ikke er bra for meg.
Jeg beklager, jeg har blitt stilt ansvarlig for mine egne følelser uannsett vei, siden jeg var aaaaltfor liten, jeg har alltid fått beskjed om att det er min egen feil, att jeg burde tenkt lenger, selvom jeg har stått meg gråten i halsen og visst med meg selv att det ikke stemte. Jeg har vært på alle festene og vært ansvarlig for voksne menn. Jeg ble befølt og følte meg skitten som 3-4-5åring, og jeg husker fortsatt lukten av ånden og skjorten til den store mannen, og dere festet i det andre rommet, og det hjelper ikke att ikke alle drakk. Jeg fikk med meg alt som ble sagt og gjort, og blir fortsatt usikker når folk forandrer stemningsleie. Det svartner fortsatt for meg når noen løfter en hånd mot meg, fordi jeg er vant med att neven ender opp i ansiktet mitt. Så jeg har noen traumer jeg sliter med, som må bort for meg og som ikke er min feil, eller det er ingenting jeg har kunnet gjort eller har ansvar for. Jeg var ett barn, jeg hadde ikke ansvaret for noe som skjedde der, og jeg fortjente ikke å bli kallet en hore ifra 5årene. . Det er ikke normalt. Det er ingen som skal måtte tåle alt dette presset, selvom jeg er stor i kjeften og klar i talen kan jeg ikke vise meg selv så lite respekt att jeg godtar alt dette.
Ikke av dere, ikke nå og ikke når jeg endelig har forandret meg, for å bli bedre for dere. Av og til virker det som dere prøver å sabotere, men jeg forstår det bare er deres egne holdninger og meninger som kommer i veien.
Visst jeg hadde lent meg på dere i dag mine nærmeste, så hadde jeg sprukket og kansje mistet livet og verdigheten min om jeg ikke hadde vært sterk nok. Dere forstår ikke hvor viktig det er for meg, og nå har jeg tatt en pause for meg selv.
Jeg sitter igjen med min bestevenn RUSFRI og gråter og tømmer meg. Fordi her har jeg forståelse, fått respekt for det jeg gjør, og blir lytta til uten å bli avbrutt. Derfor oppsøker jeg heller folk med erfaring enn folk som tydeligvis trenger seg ett kurs eller to.
Jeg setter meg selv først, uten å være ego, for jeg har jaggu strekt meg mer enn langt for hver og en av dere, og fortjener bedre.
Respekt eller kutt

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

C4 fra gymgrossisten. Denne anbefaler jeg alle, og den finnes i flere smaker!

Annonseinnlegg

I dag har jeg plutselig konflikter innad i familien basert på misforståelser, folk som aldri har feil eller ikke klarer å se ting fra andres ståsted. Det er første gang jeg har fått applaus for en tale jeg har vært fornøgd med selv, og jeg ville aldri vært så klar, direkte, treffende OG kontrollert. Om det ikke hadde vært for att jeg har vært rusfri i 75 dager og disse 75 dagene har blitt brukt aktivt hvert eneste sekund til å fokusere på smertene jeg har hatt og rusen min. Jeg fikk frem akkurat mine poeng, dem ble tatt imot for første gang uten skriking. Jeg må få lov å si ifra, for det kommer fra hjertet og er ikke ment noe stygt. Jeg ønsker bare å lære dem jeg er glad i å respektere hverandre, og vege sine ord. Ikke sleng ut ting du ikke mener som kan knuse den du setter pris på. Det er så vondt for noen. Det er noen som ikke innser sine egne feil men er flinke til å påpeke høyt om andre, snakker rundt og dømmer ofte uten å mene det vondt. Jeg må sette grenser for meg og alle mine nærmeste forhold for å sørge for å bli den beste datteren kjæresten og moren i verden, og jeg respekterer meg selv nok til å våge å si ifra, så blir vi kjent på samme tid. Aldri lar jeg noen blande seg inni forholdet våres. Aldri ikke respektere min mann fordi vi fortjener det. Vi har fått nok stygge kommentarer og godtar dem ikke fra dem som skal være våres støttespillere.
Huset kan bli trangt, og jeg tenker att vi er voksne til å respektere hverandre nok til å ikke komme med anklager om vold og slike barnsligheter. Vi er voksne nok til å bo i samme hus uten å kvele hverandre. Først da kan jeg bli rusfri i mitt eget hjem og leve godt.
Jeg tenker også att denne bloggen har godt av att jeg er ærlig også når ting ikke går helt perfekt for meg, når jeg blir trigget og deler hva jeg gjør med dette nå, det er en stor læringsprosess dette her, og jeg har mange år med læring fremover! Men isteden for å grue meg til å være rusfri så gleder jeg meg til alle opplevelsene dette gir meg, så får det veie opp for suget når det butter imot.
Ikke i dag heller har tanken vært å drikke, men jeg prøvde å forklare att jeg må gjøre dette for meg selv og alle andre nå.. jeg må si ifra, og jeg må sette grenser for oss. Jeg har stemmen, og den bruker jeg. Og er reflektert som aldri før, så folk lytter, og pappa applauderte meg for første gang i mitt liv, og ikke for mitt fyllepreik eller noe jeg har prestert. For noe jeg står for, og tør å snakke om. Vi sliter alle en kamp og fortjener respekt og forståelse, ikke negativitet 24/7 og sårende kommentarer fra dem vi har valgt å stole på nå, for første gang som rusfri.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

75 dager rusfri

Gymgrossisten og c4! Anbefales

Annonseinnlegg

De siste mnd har gått i ett heitande kjør, med 100 prosjekter over hodet, og søvnmangelen min og birvikningene hadde vært veldig markante. På tross av masse legetimer og alle offentlige kontorer, pleie av alle forholdene jeg har bygd meg opp på denne rusfrie veien, masse planlegging og organisering, så sitter jeg selv med en knusende ro i sjela mi. Folk tror jeg brenner lyset i begge ender, gir for mye av meg selv, og er for ovenpå på pillene, men jeg føler en sjelefred og får masse friminutt iløpet av en dag. Jeg kan gjerne være totalt utslitt når jeg legger meg om kveldene, men jeg tror det er medisinene og att dette også vil stabilisere seg. Men jeg har merket att kansje mitt stress, og min prosess kansje påvirker dem rundt meg også, og her er det viktig att jeg klarer å se det kjapt nok til att det ikke eksploderer. For jeg vil ikke att jeg skal bli enda en gang en grunn til drama og splid. Vi trenger privatliv, til forholdet våres. Det bør være det helligste vi har, så jeg har en KLAR regel på att vi takler vårt, og andre har ingenting med hva vi driver å gjøre. Fordi jeg respekterer dette forholdet så sterkt så er jeg villig til å stå opp for det, også når det kommer til mine foreldre som bor nede. Blir det innblanding, så setter jeg foten kraftig ned og føler att jeg kan det denne gangen, i dette forholdet. Fordi vi krangler kansje 1 gang hver 3 mnd, og da krangler vi kansje i en halvtime. Men da krangler vi om ting som faktisk plager oss, eller diskuterer om du vil. Vi ender opp med å møte hverandre på midten, men vi er direkte med hverandre. Trosser man grensen til den man elsker vil man vite det, så man forstår…. jeg ønsker å vite alle triggerene til den jeg elsker og forguder, jeg vil vite hvordan han har det i dag, og jeg vil vite hvordan jeg skal reagere om jeg merker att han har det dårlig. Jeg kan merke att han har det dårlig på 2sek, og da tar jeg hensyn, roer ned og prøver å stoppe det. Vi snakker sammen, også ler vi oss ihjel. Jeg har så stor respekt for denne mannen, og vet att uannsett hvor frustrert, hvor store muskler han har eller hvor mye som har gått han imot, ville han aldri lagt en hånd på ansiktet mitt som han synes er søtt nå når jeg er fetere enn før. Jeg stoler på att han faktisk gir meg den klemmen på kvelden som jeg ber om, fordi jeg har lært meg tilliten til han. Selvom han kansje hater trynet mitt akkurat da, og ikke ønsker å snakke med meg. Jeg har stor respekt for det vi har bygd opp på så kort tid, og jeg merket med en gang jeg såg han att dette var kjærlighet ved første blikk, dette er mannen i mitt liv, og vi krever respekt for dette forholdet, som faktisk har reddet livet mitt. Selvom det langt ifra var planen. Vi har funnet målene litt etter litt, for vi var rusfrie i nesten hele fjord, vi hadde motivasjonen da også, men jeg tror vi glemte hverandre og forholdet våres og sluttet og respektere hverandre. Heldigvis gikk det fort over, fra septemer til desember, for ellers hadde det tatt år for meg å komt meg ovenpå igjen. På grunn av denne mannen jobber jeg meg ihjel for denne gruppa fordi han også trenger den, på grunn av han har jeg funnet respekten for foreldrene mine igjen og barna mine, fordi han viser meg respekt tilbake.

Dette er ett forhold, og jeg aksepterer ikke drittslenging fordi vi har en sunn, god diskusjon og finner utav ting på denne veien til rusfrihet. Han har gitt deg datteren din tilbake. Han har gitt meg håpet, så vær takknemlig og ikke la ting gå utover han med krenkende kommentarer. Han er den beste du får, og med mitt rulleblad på menn hadde jeg holdt kjeften min godt igjen. Han vil meg overhode ingenting vondt, han gjør att jeg vokser som menneske og har troen på meg selv nok til å legge meg naken ut på sosiale medier! For ett halvt år siden hatet jeg meg selv, og vurderte å forlate dere.. bare forsvinne mor. Du vet mye, du er klok og jobber for det du har, men rus det forstår du ikke. Desverre, og jeg ønsker å lære deg, fordi du har en klok datter når hun vil. Men ikke døm oss, på noen måte for denne kampen kjemper jeg fordi jeg har gjort deg så ille. Jeg kjøpte bilen for å støtte dere, og jeg bygger hus for å la dere bli gamle her. Slapp av, nyt freden. Slutt å snakk om andre, og fokuser på deg selv og alle de årene vi har der jeg er rusfri og klar for barna mine sammen.
Ikke vær den viktigste for meg å døm meg, eller tro jeg lyger til deg om hvordan han behandler meg. Jeg er rusfri åpen og ærlig og sebben min gjør meg bare godt.
Jeg lover å si ifra om jeg sliter, fordi jeg har lært meg å være ærlig, og du har alltid stått for det. Jeg elsker deg, og vil ikke att dette huset skal være fylt med aggresjon mot hverandre som er fullstendige misforståelser. Ikke enda en gang orker jeg det.

C4 fra gymgrossisten! Bruker denne til før treningen

Annonselinket innlegg

Da skal jeg bruke denne bloggen til det den er ment til! Forandre ting, som gjør det lettere og gir oss ett lite håp, når alt er ute.
Jeg har selv stått i situasjonen flere ganger, der jeg har skreket etter akutthjelp.. jaa jeg har kansje vært full, rusa og vekke i hodet til å forklare meg godt nok, helsevesenet har hjulpet meg mer enn dem er pliktig til, så dem skal ikke ha noen kritikk fra meg. Men vi trenger denne akuttjenesten, og jeg er redd vi er på ville veier når det kommer til både oppfølging, og tilrettelegging. Det samme svaret føler jeg kommer igjen og igjen, att vi syr puter under armene på dem som ruser seg eller lever på nav. Da må jeg si meg meeeeeeget uenig. Jeg tror jeg vet om ett fåtall som ønsker å gå på nav, være avhengige av dem hver eneste uke, og jeg tror ingen voksne mennesker liker verken summene eller kontrollen ett fåtall på nav sitter med. Dem sitter faktisk med sjelen din i sine hender når du sitter der og ber om mat på bordet. Så det argumentet holder ingenplass. Jeg ba på mine knær om hjelp da jeg innsåg att jeg hadde gått langt over mine egne grenser og var redd det skulle gå som sist. Jeg fikk bare beskjed om att legen min var borte og att turnuskandidaten var eneste alternativet. Han sa ordrett: Legen din er ikke her, og vi vet ikke når hun kommer igjen, du må ha time med henne for å snakke. Så sendte han meg ut igjen. Og jeg var mer forvirra, frustrert og dårlig enn noengang. Det tok meg sikkert 12 timer i forveien i en seng i fosterstilling for å klare å komme meg på det legekontoret, der jeg måtte gjemme meg i korridorer og stable meg på apoteket. Men jeg hadde heldigvis en oppegående venn med lappen, og det er skjeldent! Det jeg mener er att jeg strakk meg så langt jeg kunne den dagen, for å få hjelp, bli lagt inn før jeg tok mitt eget liv. Jeg hadde ingen håp, blogg, kjæreste, venner og familie som jeg kunne støtte meg på. Dem hadde jeg støtt bort! Så legen var egentlig min bestevenn den dagen, eller skulle være det. Isteden ble jeg sendt ut, uten noen kontroll.. hva om jeg hadde satt en smell med amfetamin igjen av frustrasjon? For det er jo det jeg har gjort tidligere.. hva om jeg ble funnet en time senere på Måløy Brygge på en dass der, hadde dere reagert da? Da hadde kansje legen blitt flyttet til en annen plass, mistet lisensen sin og kansje fått en bot av noe slag. Men mine barn hadde jo mistet mammaen sin (som dem fortsatt kaller meg), mamma hadde mistet den eneste datteren hun har og pappa hadde mistet den som forstår han mest her i verden, men han ofte ikke forstår selv. Jeg hadde aldri møtt Sebben min, aldri fått sett det lyset jeg ser nå, og jeg hadde aldri hatt en tjangse til å blitt gammel. Er det rett att denne legen skulle få lov å være Jesus over meg denne dagen? Att han skulle få holde mitt liv i hendene sine og kaste meg på dør? La meg dø i 30-årene som veldig veldig veldig mange av mine kjære venner. Jeg såg bilde av min bestevenn i en periode da jeg rusa meg som værst i går på Fotoknudsen. Først ble jeg skikkelig glad inni meg for det var fra gt4 da vi hadde det skikkelig morro sammen en kveld jeg og han. Men så grep ett sinne inni meg overtaket over den lykken og de gode vibbene fra den tiden, selvom jeg var rusa som ett lokomotiv stilte han opp rusfri i bilen sin og kjørte meg alle veier, uten å klage en eneste gang. Han forstod meg og godtok meg da alle vendte meg ryggen og ikke tålte meg. Han valgte å ta sitt eget liv, aleine, hadde ingen begravelse, ingen seremoni eller blomster. Uten att jeg fikk ta farvel før jeg såg dødsannonsen i avisen, jeg visste det ikke før den stod der foran meg, og jeg kjente ikke en gang igjen hans navn! Fordi jeg ikke kalte han ved navn, jeg kalte han kompis, og det var det han var for meg. Jeg blir sint på han, fordi han ikke sa noe, men han gjor det 10000 ganger, og jeg varslet 1 gang og han ble rasende. Jeg slet selv, med min rus og mine traumer, så jeg såg ikke bestevennen min slite så mye att han ikke maktet mer. Han var inne i systemet i alle de år, han ble ikke tatt på alvor. Han skrek ut att han slet, men fikk ikke det han trengte, og kansje ingenting her i verden ville hjulpet. Men jeg tror åpenhet hadde hjulpet han, fordi han var glad i å reflektere, og var veldig bevisst på att han selv slet. Han VISSTE problemet sitt, men han maktet ikke mer. Derfor slipper det sinnet i meg, fordi vi var så nære hverandre uten det fysiske.
Han døde aleine, fordi han hadde støtt bort alle for å hindre att folk ble såret. Han var så redd for å mislykkes slik alle skulle se det. Ville være anonym og bortgjemt. Men eg såg han, og eg klarte ikke redde han.
Når vi søker hjelp, er dette ikke uplanlagte besøk på det fulle legekontoret, vi trenger det akkurat idet vi sier det. Og da trenger vi personer som forstår oss, ikke forteller att dere ikke har plass til oss, att vi er rusa så vi ikke kommer inn.
Legg oss inn på ett rom, gi oss medisiner, for så å flytte oss. Om vi er klare stikker vi ikke av neste morgen i panikk, og om vi gjør det så kommer vi igjen, fordi vi har blitt hørt for første gang i våres liv.
Det krever slikt mot å spørre om hjelp, gi oss vær så snill den respekten, att vi får hjelpen der vi trenger det, selvom det er søndag og klokka er 7 på kvelden.
Jeg selv som er rusfri nå, kan hjelpe til, men jeg er ikke utdannet, jeg kjenner mange men ikke alle problemstillingene. Jeg står utenfor problemene til folk så jeg kan se løsninger og lytte men jeg trenger helsevesenet i ryggen, nav i ryggen, de forskjellige klinikkene i ryggen, treningssenteret i ryggen og ikke minst politiet i ryggen. Dette blir ett teamarbeid så en kan redde hverdagen til så mange som fortjener det så sårt! Vi har vært sterke for lenge, og oppfører oss kansje truende, men jeg lover det er bare frustrasjonen som vi sitter med etter klokka har passert 4 og vi ikke har en krone på kontoen våres til tobakk på tross av lovnader i flere dager, og på tross utbetaling bare en gang i uka. Det er så små ting som kan gjøres så forandrer vi oss. Vi har ikke lyst å bli oppfattet som voldelig og truende folkens, vi vil være ressurser og jeg lover deg! I rusmiljøet har vi en dritbra humor, som bare vi forstår… … kansje dere også ville syntes masse av det er morsomt, bare dere hadde satt dere inni våres situasjon.
Vi gjør alt hver dag for å prøve å forandre oss, for å bli som dere, så vær så snill og ta ett steg for å møte oss på midten. Jeg bare ber pent om litt forståelse og ett lite dytt så vi kan bli en megaressurs og leve i balanse med det normale som vi alltid har hatet.
Takk for meg

C4 fra gymgrossisten som jeg bruker før treningen

Annonsert innlegg

Noen tror att selvskading handler om mennesker som ønsker å ta sitt eget liv, og er suicidale, men det stemmer bare i noen tilfeller folkens. For mange er selvskading ett stort rop om hjelp, og mange rundt tenker i sine egne hoder att dette bare blir gjort for å få oppmerksomhet. JAA det stemmer i mange tilfeller, men vi må plukke det opp, og starte å lytte! Jeg har helt siden barneskolen brukt selvskading som min egen terapi. Jeg husker ennå første gang jeg lot kniven risse opp de unge armene mine. Det var kult å skrive navnet på den du likte på armene med kniv, tro det eller ei. Vi hadde lite å gjøre på! Men jeg og en barndomsvenninne satt på rommet hennes og gjor dette mot oss selv. Jeg husker jeg likte det, nøt det på en litt creepy måte, fordi dette er jo ikke logisk i det hele tatt. . . Og jeg må innrømme att jeg har kuttet meg en del ganger bare for oppmerksomhet om jeg har blitt pushet nok oppi ett hjørne og blitt redd for å bli forlatt. Men oftes gjør jeg det for egen terapi. Når jeg gjør det føler jeg det samme jeg føler når jeg drikker meg full. Jeg kan slippe, jeg blir helt tom innvendig, og det gjør ikke vondt i sjelen min lenger. Idet jeg gjør det slipper kroppen min taket på problemet, og dermed gjør jeg det igjen. Men med årene har jeg blitt bedre på å gjøre det aleine.
Nå er arrene omtrent borte og det er leeeeeenge siden jeg har gjort dette, men kroppen min viser ennå stygge arr, og det eldste er fra da jeg var 13-15 år. Synet på selvskading er så veldig feil i mange tilfeller, for jeg tenker jo ikke att jeg skal dø eller vil dø når jeg sitter å kutter meg på armene, såpass vet har jeg i skallen att jeg klarer å ta livet mitt om jeg vil. Jeg har bare ikke villet det sterkt nok fordi jeg har alltid hatt gnisten inni meg. Jeg har hatt ett normalt A4 liv for lenge siden, så jeg vet åssen det føles og hvordan man har det når man har det stabilt. Derfor har jeg alltid søkt tilbake til den, for jeg visste den lå der. Så nei jeg selvskader ikke meg selv for din oppmerksomhet, jeg selvskader meg selv fordi jeg har det råttent inni meg, det må ut på ett vis. Jeg forstår det er skremmende for mange, jeg hadde blitt skremt selv. Men det er bare att kroppen min er skadet av traumer og opplevelser. Men nå har jeg bloggen, så jeg slipper å kjøpe nye kniver på en stund ennå.. og nå syns jeg bare att det er veldig stygt og gir stygge arr. Blod er jeg blitt vant med også etter denne perioden her som nålepute, så det fascinerer meg ikke det heller. Kjedelige greier som jeg er for gammal til! Jeg blogger heller her og gir dere noen arr fremover 😉 jeg har nemlig respekt for kroppen min plutselig selvom den har gått oppi str hest.
Og jeg vil bare presisere att når jeg sitter her og blogger, så skriver jeg om meg selv og mine oppfatninger, jeg snakker ikke for alle andre, det klarer dem sjæl. Så bloggen her er min historie, mine oppfatninger og refleksjoner og jeg snakker aldri dritt om andre her med navn. Just saying 🙂 alle som kommer på bloggen her godkjenner både innlegg og bilder, og jeg skriver ikke om mange som ikke ønsker det. Dere får vite nesten alt her, men det er noen av mine venner som er important for meg, og jeg ønsker å holde dem strengt hemmelig. Det tenker jeg er veldig greit, så mye som jeg blogger og deler. 🙂

gymgrossisten med c4 som jeg anbefaler dere

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Annonsert innlegg

Hei folkens! Kjære kjære lesere! Dere som sitter der ute, dere har blitt veldig mange nå som faktisk kommer igjen og igjen for å lese det jeg sitter her og prøver å formidle til dere <3 jeg prøver å være morsom til tider, sarkastisk, jeg støtter gjerne noen områder der du sitter og tenker att det har klikket for meg eller jeg må ha begynt på øla igjen 😉 men allikevel så klarer jeg å engasjere noen der ute nok til att denne bloggen faktisk er LIV LAGA! Det er faktisk noen der ute, og faktisk veldig mange som finner lærdom i bloggen, blir forbanna av den og smiler av glede på mine eller andres vegner når dem går igjennnom alle de innleggene jeg spyr ut hver dag.
Jeg har fått kommentarer fra ulike mennesker i ulike folkegrupper og aldere, som sier att det første dem gjør er å lese denne bloggen om morningene. Enten er dem veeeldig opptatt av meg og nesten sykelig nysgjerrig, ellers så gir jeg dem noe i hverdagen, noe dem manglet. Og om denne bloggen kan være det for noen der ute, så har jeg da virkelig troen på dette livet her og det jeg gjør hver eneste dag 🙂 det er det jeg tenker med alt jeg gjør nå, jeg tenker skikkelig igjennom alle stegene mine. Ikke att jeg er perfekt og aldri gjør feil! Men jeg har blitt mer konsekvensbevisst, og ser att mine handlinger og min måte å ta ting på eller reagere, har alt å si for utfallet av hver eneste situasjon jeg er i! Møter jeg en ting med negativitet og blokkering, så har jeg ingen godt utgangspunkt. Møter jeg ett annet menneske med åpenhet, ett smil om munnen og den store kjeften min, så kan jeg faktisk påvirke det møtet. Jeg har aldri vært så bevisst på meg selv, og jeg høres helt forferdelig selvopptatt ut her jeg sitter og skriver. Men jeg er voksen nok til å innse att alt er min egen feil, det er jeg som er ansvarlig for mitt liv og ingen andre. Så da er det bare opp til meg om jeg vil legge meg ned og grave meg ett stort hull og legge meg i, eller hoppe opp og fortelle dama i kassa på en butikk om historien min som egentlig er jævli dyster, men som jeg forteller med ett smil om munnen.
Alle har vi ansvar for egne liv, mange tar ikke dette ansvaret, men jeg er ikke villig til å ta mer ansvar. Jeg har siden jeg var 3år vært redd på de nærme rundt meg sine vegner, jeg har gått med en dødsangst så lenge jeg kan huske på grunn av att jeg for lenge har vært ansvarlig og blitt holdt ansvarlig for andre sine problemer. Det har gått utover meg, ubevisst fra de nærmeste, og det er heeeeelt oppgjort og tilgitt. Men det har preget meg, og nå har jeg lært meg hvordan jeg skal takle denne følelsen. OM pappaen min som jeg elsker over alt på denne jord i dag velger å gå en plass, drikke seg drita på dårlig form og faller om og dør, så kan jeg ikke ta det ansvaret, men oppi mitt hode, selv da jeg var 3-4-5år gammel ville denne følelsen gjort att jeg ikke klarte en gang å gå på toalettet, fordi jeg hadde så dødsangst og trodde jeg kom til å dø av å sitte på kanten der. Den angsten var reell, og den respekterer jeg nå. Jeg har gått rundt og trodd att dette var normalt og att alle barn var redde for død og foreldre, men denne angsten kjenner jeg slik igjen! Tilogmed i gråten og tårene, når angsten går over til panikkangst. For den har i perioder vært veldig tilstede for meg. Da mister man all kontroll.
Jeg er ikke villig å trigge denne angsten ved å ta over for mye byrder for andre og gjøre meg selv ansvarlig for andres bedring og helse. Jeg har nok med mitt eget og min egen helse, og eneste livet jeg er ansvarlig for er meg selv og de 2 på 13 og 16år jeg har laget selv, good Homemade children express. Aaaaaaltfor tidlig, men sååååååååå verdt det! .
Nei tenk på dere selv kjære lesere, og det gjelder ikke bare når det gjelder rus… om du ikke elsker deg selv eller respekterer deg selv, så vil ingen andre heller gjøre det. Lyset har rett og slett gått opp for Monica på sine aldrende dager. Og det sier jeg på en positiv måte, for alderen min har bare gitt meg positive ting.
Jeg tror denne dagen blir bra den også, selvom jeg føler en skikkelig hangover etter 15 timers kjøring i strekk, og masse morsomheter. Det rant liksom over for meg i går, men tanken på alkohol gjor meg like kvalm når jeg gråt i gårkveld som nå når jeg sitter her med morrakaffen min og klokka bare er halv 6 på en lørdags morgen. Det er rart å ikke føle seg dritt, men jeg tror dere forstår hvor godt det er å slippe.
Ikke bekymr dere for meg, jeg er en viking med pupper, jeg har ett hjerte som brenner når det først virker, og en sjel som aldri gir opp. Jeg er en god blanding av slektene mine, og er for stolt over etternavnene mine. Jeg står for den jeg er 100% og lar meg aldri påvirke av noen andre, selvom du er min nærmeste nærme.
Det er viktig å sette grenser for seg selv, og jeg lærer på veien nå og blir klokere. Jeg er viktigst for meg. Så kommer alt andre etterpå.

gymgrossisten med c4 som jeg anbefaler alle å prøve før treningen!

Annonselinket innlegg

For 11år siden slutta jeg med amfetamin etter å ha misbrukt dette syke stoffet i 1 1/2år sammenhengende og der jeg foretrakk sprøyta. Dette er noe jeg aldri har sett meg tilbake på og har vell sprukket 3 ganger på 11år, noe som jeg anser som godt innafor, når jeg har sprukket har skrekken tatt meg før behaget over rusen og jeg har endt i fosterstilling og fortalt noen hva jeg har gjort. Jeg er rett og slett ferdig med stoffet men har funnet frem noen gamle bilder som jeg egentlig har unngått og sett på før nå. Og her jeg ligger så forstår jeg hvorfor. Der visste jeg ikke hvem jeg selv var, og trodde jeg hadde kontrollen på det hele.. .. jeg var egentlig bare ei naiv ung jente som var skadet av behovet for å bli godtatt og elsket av hvem som helst. Grøsser inni meg når jeg ser hvor tynn og sjuk jeg såg ut, så legger ut bilder ifra da jeg ble friskere på Tronvik <3 den klinikken reddet livet mitt.. virkelig

C4 fra gymgrossisten! Virkelig å anbefale!