På Fredag er det igjen tid for sykehuset og den SISTE behandlingen med denne giften som dreper alle celler, og setter det igang igjen, og meningen er at blodet mitt skal slutte å drepe blodplatene mine, så jeg slipper å gå rundt med alle bivirkningene dette gir. Jeg ønsker ikke å bli kronisk syk, der dem ikke finner noe som hjelper, og den frykten blir egentlig større og større jo nærmere avslutning på behandlingen vi kommer. Først prøvde vi med steroidene som har vært en fadese, også nå er det disse kraftige dosene rett i blodet på kreftavdelingen. Og jeg føler det har tatt så lang tid nå, at jeg rett og slett er ferdig med hele sykdommen min. Jeg er autoimmun og blodplatene mine blir rett og slett ødelagt av mitt eget blod. Det angriper seg selv med andre ord, og ingen har noen forklaring på hvorfor. Dette kan være kronisk, og det kan gå over. Men nå er det snakk om såpass lang tid, at det ikke har noe med livsførselen min før å gjøre, og dem tror det er genetisk.
Frykten for å være det dem kaller for bløder resten av livet, skremmer vannet av meg! For jeg er livredd, og ikke for å begynne å blø utvendig, men om jeg starter å blø i hodet eller i magen, så er jeg fuckd. Dem kan ikke gjøre noe som helst om dette skjer, men så lenge blodplatene mine er stigende og jeg klarer å komme meg over 100, kan skuldrene senke seg. Jeg var så svak og syk da dette ble oppdaget, og frykten for å bli slik igjen sitter virkelig i beinmargen min. Det er ikke noe morro at kroppen rett og slett ikke funker, blodtrykket synker så fort at man ikke en gang klarer å ta seg imot når man svimer av, og man har ingen kontroll over egen kropp eller pust. Jeg klarte ikke en gang å gå opp trappen her uten å måtte sette meg ned og ta pauser. 
Så på Fredag kommer dommen min om blodplatene mine har steget igjen, som sist for første gang siden jeg startet! Dem har gått ned og opp, og gitt meg mye hodebry! Jeg har tatt prøver hver eneste uke for å sjekke dem så fokuset har blitt desse resultatene, for å se hvordan en ligger an. Det er på en måte dommen min jeg venter på hele tiden. Jeg blir sint når dem har gått ned og overlykkelig om dem har gått opp, så det kan slå begge veier føler jeg.
Jeg har virkelig ikke vært i form, og håper dette er fordi jeg trapper så fort ned på de andre medisinene mine, og det ikke er tegn på at platene atter en gang er på vei ned! Da blir jeg virkelig skuffet på kroppen min. Jeg skal atter en gang være nålepute for sykepleierene som har store problemer med å finne årer på meg. Jeg har fått punktert alt av årer, igjennom mange uker med konstante stikk. Nå gjør det bare vondt fordi årene er så såre, så når dem trekker ut eller inn nålen gjør det uvanlig vondt, og det kjennes rett og slett ut som dem røsker med seg hele åren.
Vi har noe annet som også skjer på Fredag! Jeg og sebben min har nemlig 100 dagers markering for rusfriheten, og jeg tenker vi må feire i helgen med en fest, hehe.. en rusfri fest vel og merke her i stua våres. Vi har ikke telt dager som mange andre får gleden av å gjøre, men jeg tenker 100 dagers må en nesten ha lov å markere litt! Det er min første gang å klare 100 dager uten alkohol så det er litt spesielt for meg dette her, fordi jeg har null sug, null lyst å drikke øl og masse masse motivasjon til å fortsette. Hjernen min og sjelen min har bestemt seg, det gjor den for 98 dager siden, og det kommer ikke til å forandre seg!
Det er deilig og for første gang være sikker på seg selv, for jeg har aldri sagt eller tenkt at jeg aldri skal drikke mer, jeg har faktisk sagt rakt det motsatte. Jeg har aldri sett på alkoholen som det store problemet det har vært, og har alltid bagatellisert det, bortforklart det og nektet å gi slipp på den. Den var min kjærlighet men nå er kjærligheten forflytta til oss to her og det vi har som mål for oss fremover! Vi har masse å oppnå, og vi har så uendelig masse å oppleve!
Jeg som trodde livet var over, at jeg hadde ødelagt alt og kom til å ende i rullestolen. Jeg trodde jeg var avhengig resten av livet av at folk vasket meg i stumpen, og måtte ha hjelp til absolutt alt i hverdagen. Jeg såg for meg ett liv på ett eldrehjem, som den yngste men mest avhengig av andre til hjelp. Jeg aner ikke hvor jeg fant denne styrken og staheten men jeg kommer aldri til å se meg tilbake på dette valget jeg har tatt, og absolutt ingen kan påvirke det, annet enn meg selv.
Å være en ressurs når man har vært en byrde hele livet, å få lov å kjøre bil når man har gått helt siden man var 18år og ikke stolt på seg selv nok til å ta lappen, fordi man er redd for sin egen rus. Det å kunne stå opp tidlig og ikke den første tanken er ølsalget men planene man har lagt for dagen med normale ting, det å føle seg stabil i humøret og slippe dødsangst og panikkannfallene man har slitt med hele livet er helt fantastisk for meg. Jeg har aldri vært normal før nå, jeg har aldri fått føle kjærligheten til andre og meg selv før nå, og nå nyter jeg det.
jeg føler meg ikke lenger som ett skadet lite barn, men en voksen dame som har kontroll på livet sitt og nok kjærlighet til alle, jeg er glad i det store hjertet mitt og rettferdighetssansen og jeg setter pris på at jeg er smart og reflektert. For første gang så tror jeg på meg selv, og lar meg selv være stolt over alt jeg gjør. Dette er ting som er normalt for mange, men for meg er dette en helt ny opplevelse. Jeg har levd hele livet og hatet meg selv såpass mye at jeg ikke har klart å sett meg selv i speilet en gang, og jeg har prøvd å avslutte mange ganger, men ikke klart det. Jeg tror det er en mening med alt, og at jeg skal være her i dag, og i mange år fremover. Jeg fortjener å være lykkelig og trygg for første gang, og nå føler jeg at jeg lever!
